Det hele begynte med en rystende avisartikkel om en dame i Moss som ikke lenger kunne lese rutetabellen på bussholdeplassen. Noen dager senere hadde jeg bygget en SMS-basert løsning med Enturs åpne kollektivdata og publisert mitt første prosjekt på GitHub. Det siste var faktisk ganske skummelt.*

Turid Vabø er 84 år, bruker en enkel Doro-telefon og tar bussen fra Skredderåsen i Moss. På holdeplassen hennes var den vanlige rutetabellen erstattet med en QR-kode, som del av et prøveprosjekt hos Østfold kollektivtrafikk.

Det høres jo i utgangspunktet greit ut. Rutetabeller på papir blir fort utdaterte, mens en QR-kode kan vise oppdatert informasjon. Billigere å vedlikeholde er det sikkert også, men de kan også manipuleres.

Problemet er bare at Turid ikke har en smarttelefon, og hun er heller ikke alene om det. Vabø forteller at hun står frem for en større gruppe mennesker som er i samme situasjon som henne.

For noen uker siden hadde hun gått forbi en eldre dame som gråt i busskuret. Damen skulle ned til sentrum, men fant ikke ut når bussen gikk, da hun innså at tabellen var erstattet med en QR-kode.

– At man må sitte å gråte borti et skur for å få vite når tid bussen går, det går jo ikke an, reagerer Vabø på situasjonen.

Dermed står hun altså på bussholdeplassen, foran informasjon hun ikke får lest. Ikke fordi informasjonen mangler, men fordi hun mangler utstyret som kreves for å få tilgang til den.

Dette er ikke god bruk av teknologi og brukervennlighet.

Vi har brukt årevis på å digitalisere offentlig informasjon, utvikle apper, bygge selvbetjeningsløsninger og redusere behovet for papir. Mye av det er åpenbart fornuftig. Men jeg synes vi har en tendens til å glemme at tilgjengelighet ikke nødvendigvis blir bedre bare fordi noe blir digitalt.

Og her er det verdt å presisere noe. Østfold kollektivtrafikk opplyser selv at kundesenteret kan hjelpe dem som ikke får brukt QR-kodene, og sende trykte rutetabeller ved behov, men ærlig talt; I 2026 er dette å gå tilbake til 2006. En brosjyre har følgelig ingen sanntidsinformasjon, og dessverre grunnet herværk er de digitale tavlene mange steder fjernet. Med Doro-telefonen kan hun fint utsette en time eller gi beskjed over tale og SMS, men følgelig er det nytteløst når man ikke vet hvor bussen står.

For ordens skyld kjenner jeg ikke alle vurderingene som ligger bak prøveprosjektet. Jeg har heller ikke grunnlag for å si at Østfold kollektivtrafikk ikke har vurdert andre løsninger.

Men jeg synes fortsatt det er lov å stille spørsmål ved om QR-koder alene er en særlig god erstatning for informasjon som tidligere var synlig for alle.

Og så er det en annen side av dette som jeg synes er interessant.

QR-koder er ikke spesielt vanskelige å manipulere.

En QR-kode på et offentlig skilt kan i prinsippet dekkes med et klistremerke som inneholder en annen kode. Den som skanner, kan ende opp på et helt annet nettsted enn det som opprinnelig var tiltenkt. Slike angrep er kjent som QR-phishing, eller quishing.

Det betyr ikke at QR-kodene til Østfold kollektivtrafikk er manipulert, eller at dette er et spesielt stort problem akkurat der. Men det er en kjent angrepsmetode, og noe man bør tenke på når QR-koder blir en stadig viktigere inngang til offentlige tjenester.

Det er altså både et spørsmål om tilgjengelighet og et spørsmål om sikkerhet.

Men først og fremst satt jeg igjen med et ganske enkelt spørsmål:

Hvorfor skal det være nødvendig med en smarttelefon for å finne ut når bussen går?

Hvorfor ikke bare sende en SMS?

De fleste mobiltelefoner kan jo sende en SMS. Også en Doro.

Hvorfor kan Turid ikke bare skrive «Når går neste buss fra Skredderåsen?» og få et svar?

Vi snakker tross alt om 2026. Vi har språkmodeller som kan forstå ganske elendige formuleringer, nasjonale kollektivdata tilgjengelig gjennom API-er og SMS-teknologi som har eksistert i flere tiår.

Kall meg naiv, men jeg tenkte at dette burde være overkommelig.

Og siden jeg åpenbart ikke hadde nok å gjøre med WAYSCloud, begynte jeg å bygge det.

Jeg kalte prosjektet Østfoldbussen.

Skjermbilde av nettsiden til Østfoldbussen, en SMS-basert tjeneste som skal gjøre kollektivinformasjon tilgjengelig også for personer uten smarttelefon.
Østfoldbussen er mitt åpne kildekodeprosjekt, bygget med Enturs kollektivdata, SMS og valgfri språkforståelse med AI. Målet er å gjøre det enklere å finne bussavganger uten app eller smarttelefon. Skjermbilde: ostfoldbussen.no.

Det var først og fremst ment som et forsøk på å løse et konkret problem. Ikke som et nytt kommersielt produkt eller enda en app som folk må laste ned.

Og det interessante var egentlig ikke hvor mye ny teknologi jeg måtte lage.

Det var hvor mye som allerede fantes.

Østfold kollektivtrafikk leverer jo selv data til Entur!

Her kommer vi til noe jeg synes fortjener en egen diskusjon.

Østfold kollektivtrafikk er selv oppført som en av dataleverandørene til Enturs nasjonale rutedatasett.

Det er med andre ord ikke slik at det mangler informasjon om hvilke busser som går i Østfold. Informasjonen er allerede samlet inn, strukturert og gjort tilgjengelig gjennom en nasjonal infrastruktur.

Entur tilbyr åpne API-er for blant annet holdeplasser, avganger og reiseplanlegging. Det er nettopp disse dataene jeg tok utgangspunkt i da jeg begynte på Østfoldbussen.

Og da ble jeg sittende med et annet spørsmål:

Hvorfor undersøker ikke offentlige aktører i større grad hvordan de kan gjenbruke de samme dataene til å gjøre informasjonen tilgjengelig på flere måter?

Jeg mener ikke at Østfold kollektivtrafikk nødvendigvis skal utvikle og drifte en egen SMS-tjeneste. Jeg vet heller ikke om de allerede har undersøkt muligheten.

Men når en offentlig aktør bidrar med data til et nasjonalt system som gjør dem tilgjengelige for andre, burde det ikke være naturlig å se på hvordan dataene også kan brukes til å inkludere dem som faller utenfor de vanlige digitale løsningene?

Det behøver ikke være SMS heller.

Det kan være automatiske telefontjenester, enkle tekstbaserte løsninger, skjermer på holdeplasser eller andre informasjonskanaler.

Poenget er at dataene allerede finnes.

Man trenger ikke nødvendigvis bygge en ny dataplattform. Kanskje holder det å bygge en annen inngang til informasjonen.

Og det er jo egentlig noe av hele hensikten med åpne offentlige data.

De skal ikke bare være tilgjengelige fordi noen har bestemt at de skal publiseres. De bør også kunne brukes til å lage tjenester som løser problemer.

Det synes jeg Østfoldbussen er et ganske konkret eksempel på.

Litt om hvordan jeg faktisk bygget det

Jeg begynte med Enturs utviklerdokumentasjon.

Entur har flere API-er, blant annet for stedsoppslag og reiseplanlegging. Journey Planner v3 bruker GraphQL og bygger på OpenTripPlanner. Den samme tjenesten kan blant annet gi avgangstavler for holdeplasser og reiseforslag mellom to punkter, med sanntidsinformasjon der den er tilgjengelig.

API-et ligger på api.entur.io/journey-planner/v3/graphql, og man identifiserer klienten gjennom HTTP-headeren ET-Client-Name.

Det er ganske mye funksjonalitet tilgjengelig allerede.

En forenklet flyt i Østfoldbussen ser slik ut:

En SMS kommer inn gjennom en SMS-leverandør. Applikasjonen forsøker å forstå hva personen spør om, finner relevante holdeplasser og bruker Entur til å hente reiseinformasjon. Deretter formateres resultatet som et kort, forståelig SMS-svar.

Selve løsningen er skrevet i Python, med SQLite til nødvendige driftsdata og kortvarig samtalekontekst. Jeg har også laget Docker Compose-oppsett og dokumentasjon for dem som vil installere den selv.

Men det var særlig to tekniske prinsipper jeg ville holde fast ved.

Det første var at språkmodellen aldri skulle få lov til å finne på bussruter.

Jeg har sett nok språkmodeller levere fullstendig overbevisende svar på ting de egentlig ikke vet. Det kan være irriterende når man spør om historiske hendelser. Det er noe ganske annet dersom en person stoler på svaret for å rekke en legetime.

Derfor er språkforståelsen skilt fra reiseoppslagene.

AI kan hjelpe med å tolke hva brukeren mener med «sentrum», «i morgen» eller «neste buss». Men selve avgangstidene og reiseforslagene skal komme fra Entur.

Det andre var at AI ikke nødvendigvis trenger å brukes til alt.

Jeg testet flere modeller og ulike strategier for norsk språkforståelse, blant annet Qwen. Etter hvert fant jeg at det mest fornuftige var å kombinere vanlige regler med valgfri språkmodell.

Hvis en forespørsel kan forstås entydig uten AI, hvorfor sende den gjennom en stor språkmodell?

Det gir bare ekstra API-kall, kostnader, ventetid og en ny avhengighet.

Derfor endte jeg med en hybridtilnærming: regler der det er tilstrekkelig, og en språkmodell når spørsmålet krever mer tolkning.

Jeg har også forsøkt å gjøre leverandørvalgene så uavhengige som mulig. SMS er skilt fra reiselogikken, og språkmodellintegrasjonen støtter blant annet OpenAI-kompatible API-er. Det finnes en egen Bineric-adapter, men den er ikke et krav for andre som vil bruke kildekoden.

Det er viktig for meg. Både her og i WAYSCloud.

Hvis en annen utvikler vil bruke en annen SMS-leverandør eller AI-modell, skal ikke hele applikasjonen måtte skrives om.

Et enkelt busspørsmål kan være ganske vanskelig

Det tok ikke så lang tid før jeg fant ut at dette var mer komplisert enn det først hørtes ut som.

Hva betyr egentlig «neste buss» dersom klokken er 00.05?

Hva hvis flere holdeplasser heter nesten det samme? Hva hvis noen bare skriver «til sentrum», men systemet ikke vet hvilket sentrum?

Hva hvis Entur returnerer et delvis svar, bussen er innstilt, eller sanntidsinformasjonen mangler?

Og så har vi overgangene. En reise kan se helt fin ut på papiret, men hvis du får ett minutt til å bytte buss, er det ikke sikkert det er et spesielt godt reiseforslag. Særlig ikke for en eldre passasjer.

Jeg jobbet derfor ganske mye med stedsforståelse, datoer, tidsberegninger, manglende sanntid og håndtering av feil fra Entur - og lærte masse!

En av de viktigste føringene ble at systemet heller skal si at det ikke kan finne et pålitelig svar, enn å levere en avgang det ikke har tilstrekkelig grunnlag for.

Dette er også litt av grunnen til at jeg mener åpne data og AI kan utfylle hverandre godt.

Åpne data gir oss faktagrunnlaget. AI kan gjøre det lettere for mennesker å spørre etter informasjonen på sin egen måte.

Men rollene må ikke blandes.

Så bestemte jeg meg for å legge ut kildekoden

Etter hvert begynte jeg å tenke at dette burde være et åpent prosjekt.

Hvorfor skulle jeg beholde løsningen for meg selv, når det samme problemet sikkert finnes mange andre steder?

Kanskje noen i Hedmark, Vestfold eller et helt annet sted vil bygge noe tilsvarende. Kanskje en kommune ønsker å prøve en annen informasjonskanal. Eller kanskje et kollektivselskap finner noe nyttig i koden.

Derfor valgte jeg MIT-lisensen.

Den gir andre mulighet til å bruke, endre og videreutvikle programvaren, også kommersielt, så lenge lisensvilkårene følges.

Men det var også her jeg begynte å bli ganske nervøs.

For selv om jeg har jobbet med teknologi i mange år, var dette faktisk mitt første offentlige GitHub-repository.

Og det syntes jeg var skikkelig skummelt.

Det er én ting å sitte og utvikle løsninger internt. Det er noe annet å legge ut hver eneste fil, kommentar og konfigurasjonsverdi, slik at hvem som helst kan gå gjennom arbeidet ditt.

Jeg vet jo hvor dyktige mange utviklere er.

Og jeg så nesten for meg at den første som åpnet repositoryet, kom til å finne en helt åpenbar feil og lure på hva i all verden jeg hadde holdt på med.

Det hjalp ikke akkurat at jeg begynte å finne slike feil selv.

Jeg brukte DeepSeek V4 aktivt i utviklingen, og OpenAI-modeller som en uavhengig kontroll av deler av implementasjonen. I tillegg satte jeg opp tester, gikk gjennom dokumentasjon og forsøkte å kontrollere hvordan løsningen ville fungere utenfor mitt eget utviklingsmiljø.

Og det dukket opp en del ting.

Blant annet fant jeg en feil der en SMS-grense satt til null kunne bety ubegrenset utsending. Ikke spesielt gunstig når hver melding koster penger.

En annen feil handlet om usikker leveringsstatus. Hvis en SMS-leverandør ikke svarer, betyr jo ikke det nødvendigvis at meldingen ikke ble sendt. Da kan man ikke bare forsøke på nytt og risikere at brukeren får samme melding flere ganger.

Jeg fant også svakheter i proxy-håndtering og koordineringen mellom databasevedlikehold og gjenoppretting.

Disse ble rettet og fikk egne regresjonstester.

Men så begynte jeg å undersøke repositoryet som en helt utenforstående utvikler.

Og da fant jeg selvfølgelig mer.

Blant annet kunne enkelte database- og backupfiler havne i Git ved en feil. Noen dokumentasjonslenker pekte til filer som ikke eksisterte i den offentlige utgaven.

Og på ett tidspunkt hadde jeg klart å skrive installasjonsinstruksjoner der brukeren skulle overføre eierskapet til katalogen for hemmeligheter før filene var opprettet.

Det fikk jeg testet på en ren Debian 13-maskin.

Permission denied.

Flott.

Og dette var altså etter at jeg hadde trodd at prosjektet var ferdig flere ganger.

Jeg skal ikke legge skjul på at det ble ganske frustrerende. Men jeg ville heller finne de feilene selv enn at den første utvikleren som forsøkte å installere Østfoldbussen, skulle gjøre det.

Det endte med flere runder med sikkerhetsgjennomgang, tester av databasebackup og gjenoppretting, filrettigheter, oppstart etter krasj og installasjon på rene virtuelle maskiner.

Jeg bygget også inn kontroller i GitHub Actions for å fange opp flere av feilene hvis de skulle dukke opp igjen.

Muligens litt i overkant for et prosjekt som startet med en avisartikkel om en bussrute.

Men det får så være.

Og for ordens skyld: Det betyr selvfølgelig ikke at jeg har skrevet feilfri programvare. Det ville vært en ganske merkelig påstand etter alle feilene jeg faktisk fant.

Nå ligger koden der.

Søndag 8. november publiserte jeg Østfoldbussen på GitHub.

Den første utgaven heter v0.1.0-alpha.1 og er tilgjengelig under MIT-lisensen.

Kildekoden omfatter applikasjonen, reiseprototypen, SMS- og språkmodellintegrasjoner, tester, dokumentasjon og eksempler på hvordan andre kan installere løsningen selv.

Jeg valgte også å holde den private utviklingshistorikken adskilt fra det offentlige repositoryet. Åpen kildekode betyr at jeg deler implementasjonen, ikke interne driftsopplysninger, meldinger eller hemmeligheter.

Det er viktig å understreke at dette fortsatt er en alpha-utgave av kildekoden.

Jeg har testet installasjon, backup, gjenoppretting og en rekke feilscenarier. Men hele SMS-tjenesten er ennå ikke verifisert fra ende til ende med reelle utgående meldinger, og enkelte eksterne integrasjoner gjenstår før jeg kan kalle løsningen produksjonsklar.

Men kildekoden ligger nå åpent tilgjengelig, og hele prosjektet kan utforskes av alle som er nysgjerrige:

Jeg er spent på om noen får lyst til å se nærmere på det, komme med forbedringer eller bygge noe tilsvarende andre steder.

Det hadde vært morsomt.

Tilbake til spørsmålet jeg startet med

Jeg vet ikke om Turid noen gang kommer til å bruke Østfoldbussen.

Det hadde selvfølgelig vært hyggelig.

Men det er egentlig ikke det eneste poenget.

Jeg synes denne historien viser noe vi kanskje burde diskutere litt mer når offentlige tjenester digitaliseres.

Det er fullt mulig at QR-koder er en god løsning for mange reisende. Oppdaterte rutetider og sanntidsinformasjon er jo en fordel sammenlignet med en rutetabell som kanskje har vært utdatert i flere uker.

Men når man samtidig fjerner en informasjonskanal som alle kunne bruke, bør man kanskje tenke litt mer på hvem som faller utenfor.

Og når dataene allerede finnes, og til og med leveres inn til en nasjonal tjeneste med åpne API-er, synes jeg det er rimelig å spørre hvorfor det ikke legges større vekt på alternative måter å gjøre dem tilgjengelige på.

Det handler ikke nødvendigvis om å bevare papir for enhver pris.

Det handler om å ikke gjøre tilgangen til offentlig informasjon unødvendig avhengig av bestemt teknologi.

Østfoldbussen er mitt lille forsøk på å vise at det går an å tenke annerledes.

Men jeg skal innrømme at det var en litt spesiell følelse å gjøre mitt første GitHub-repository offentlig.

Det er fortsatt litt skummelt at hvem som helst kan gå gjennom koden. Samtidig er det jo nettopp det som er poenget. Og jeg håper noen gjør det.

For det burde virkelig ikke være nødvendig med en smarttelefon bare for å finne ut når neste buss går.